En høstdag hvor solens varme stråler fortsatt kjennes, selv om luften er kjøligere, kan virkelig minne oss på hvor godt det er å være til. Høsten er en tid for forandring, med trærne som langsomt skifter farge fra grønt til gylne nyanser av gult, oransje og rødt. Denne prosessen, som er så naturlig og vakker, har en egen ro og påminnelse om at alt har sin tid.

Når vi går ute på en slik dag, kjenner vi kanskje en frisk bris som blåser løv rundt beina våre. Det er noe befriende i det – en slags aksept av at forandringer er uunngåelige, men også vakre på sin måte. Kanskje dette er en god anledning til å sette seg ned et sted stille, høre på lydene av vinden som rasler gjennom bladene, og virkelig føle på takknemligheten for å være til stede akkurat her, akkurat nå.

En fin høstdag gir oss muligheten til å reflektere over livet. Det minner oss om viktigheten av å være til stede i øyeblikket, om å sette pris på de små tingene rundt oss – som duften av våt jord etter regn, synet av fugler som forbereder seg på å trekke sørover, eller følelsen av en kopp varm te mellom hendene når vi kommer inn etter en frisk tur.

Høsten gir meg også en viss melankoli, en myk påminnelse om at tiden går. Men denne melankolien trenger ikke være tung; den kan også være en stille glede. En glede over livet, over de små tingene som vi ofte tar for gitt, men som på dager som denne blir ekstra synlige og verdifulle.

På slike dager er det godt å minne seg selv på at livet er nå. At det er godt å være til og alt bare går stille til hvile for å komme opp i ny drakt til våren.

Hva med deg – liker du høsten?